Friluftsloven er 60 år.

Kongen i statsråd sanksjonerte lov om friluftslivet fredag den 28. juni 1957. Det hastet. Den midlertidige loven om byggeforbud for strandstrekninger hadde en såkalt solnedgangsbestemmelse. Strandloven skulle opphøre å gjelde bare to dager senere, den 30. juni 1957. Nye regler om byggeforbud i strandsonen kom som et eget kapittel i friluftsloven. Siden den gang er friluftsloven endret utallige ganger. Reglene om bygging i strandsonen er for lengst overført til plan- og bygningsloven.

En tankevekker Allemannsretten ble lovfestet med friluftsloven. Som uskreven sedvanerett hadde retten til ferdsel og opphold i utmark allerede lang tradisjon og dyp forankring i vår kulturarv. Ved å nedtegne rettighetene og pliktene i en egen lov, fikk man klarere avgrensninger og presiseringer av hva som skulle være lov og ikke. Men mye har endret seg på disse 60 årene. I dag bor det mer enn 1,5 millioner flere mennesker her i landet enn da friluftsloven ble vedtatt. Og vi har langt mindre ubebygget areal å utfolde oss på. Friluftsloven fører også til friksjon, når regler tenkt ut på 1950-tallet skal praktiseres i en ny tid. Lovgivningen er også endret. Mange av de lovene som har stor betydning for bruk og forvaltning av friluftsarealer, eksisterte ikke da friluftsloven ble utformet. Det fantes for eksempel ingen landsdekkende plan- og bygningslovgivning. Det var ikke søknadsplikt for fradeling av tomter eller oppføring av bygninger, som i dag.

Vi i Alvdal skal være glade for at friluftsloven finnes. Det gir grunnlag for å gå tur over alt i bygda med unntak av innmark. For Alvdal Turforening som tilrettelegger av tiltak og arrangementer er vi helt avhengig av  ferdes i skog og mark med loven på  riktig side.

Hurra for grunneierne! I forbindelse med omtale av enkeltsaker og konflikter, fremstilles grunneieren alt for ofte som allemannsrettens hovedfiende. Her, som i alle andre sammenhenger, er det selvsagt slik at noen få kan ødelegge for mange. Men det store bildet er jo omvendt: Grunneiere er i mange tilfeller allemannsrettens og friluftslivets nære allierte. I anledning jubileet synes vi derfor det kan være fint å bruke anledningen til å takke de mange grunneierne rundt om i landet som direkte eller indirekte bidrar til å verne om allemannsretten. Grunneiere som rydder stien etter hogst. Grunneiere som sender dyrene på utmarksbeite og hindrer at Norge gror igjen. Grunneiere som deler vei og strand. Grunneiere som gir tillatelse til skilting av turstier, preparering av skiløyper, og oppsetting av rastebuer. Grunneiere som verner om landskap og vilt, og forvalter arealene for fremtidige generasjoner. Uten grunneierne hadde ganske sikkert ikke allemannsretten vært slik vi kjenner den i dag. Og husk da også at grunneiere ikke er en ensartet gruppe. Grunneiere er enkeltpersoner, sameier, aksjeselskaper. Grunneiere er allmenningene, kommunene og staten. Grunneierne er deg og meg.  Men kort oppsummert er grunneiere både private og offentlige, i mange varianter.

Friluftsloven i dag Utfordringene på friluftslivets område er på mange måter veldig annerledes i dag enn da friluftsloven ble vedtatt i 1957. Særlig har presset fra masseturismen blitt mer synlig de senere årene. Verden inviteres på besøk for å beundre våre naturattraksjoner, og fristes med den myteomspunne allemannsretten. For å verne om allemannsretten i møte med økt press, er det viktig at kunnskapen om pliktene og grensene er like gode som kjennskap til rettighetene. I grunnen passer det fint å sitere det kommunalkomiteen sa i sin innstilling til Stortinget i 1957. Uttalelsen er like aktuell i dag:

«En må være oppmerksom på at den store ferdselen som følger med moderne friluftsliv ikke uten videre kan innpasses i de gamle sedvanerettsregler. Særlig gjelder dette rundt større byer og tettbebyggelser og langs de vanlige innfartsveiene.»

Friluftsloven trådte i kraft 1. juli 1957.

Gratulerer!

Les mer i boken om friluftsloven: